Vårt pedagogiske grunnsyn har sitt utgangspunkt i Rudolf Steiners
pedagogiske impuls og antroposofiens verdigrunnlag og
menneskesyn. Vi har valgt å bruke steinerpedagogikken til å
realisere målene til den offentlige rammeplanen.
I Steiners menneskebilde beskrives mennesket med kropp (det
fysiske), livslegeme (det som holder oss levende og oppreist), sjel
(det grekerne kalte «psyke») og ånd (vår tanke, våre ideer, vår
inspirasjon, imaginasjon og intuisjon). Mellom disse virker vår unike
personlige kjerne gjennom vilje, følelse og tenkning. Steiner
beskriver at menneskets liv kan betraktes i syvårsperioder, og at det
særlig er i forhold til utvikling, læring og modning i de tre første
periodene vi som pedagoger skal være virksomme. Han hevder
imidlertid at de pedagogiske måtene å støtte barnet og den unge på,
er ganske ulike i disse tre fasene.
Grovt sagt vil barnet i den første fase (barnehagealder), der kropp,
sanser og bevegelse, trygghet og nærhet står i sentrum, følge den
voksne i tillitsfull etterligning. I den neste, der vilje og vaner særlig
utvikles, er det en varm autoritet som får barnets hengivenhet. I den
tredje fasen, mens følelsesliv og gryende dømmekraft opparbeides,
trenger ungdommen et ideal. Selvsagt står ikke disse elementene
alene i noen av fasene, men speiles og virker inn i hverandre. De
ligger der likevel som overordnet tendens i den enkelte
syvårsperiode.
I Eplekarten Steinerbarnehage, der vi arbeider med barn i den første
perioden, er det spesielt viktig å være oppmerksomme på den
kroppslige trivselen og å gi barna gode forbilder, slik det er
beskrevet over. Steiner mener at menneskets utvikling av indre
frihet, avhenger av at de har hatt gode forbilder i første
syvårsperiode. I denne perioden ønsker vi at barnet særlig skal
kjenne undring, takknemlighet og tillit. Deres verden skal være god,
skal ville dem vel, trøste når de slår seg eller savner noen og
oppmuntre dem til å våge, til å satse, til å leve.